testis, testo og sbhg: del1

Da er vi kommet inn på oppstart av testosteronbehandling. En behandling som virkelig har gitt meg håpet tilbake. På mange måter føler jeg, som sagt tidligere, at det var litt flaks at jeg fikk kreften. Det ga meg testosteronbehandlingen.

Velger å dele dette innlegget i to. Føles mest riktig sånn. Første del vil handle om opplevelsen. Andre del vil handle om hva jeg har lært de siste ti månedene. Blir et par gode blokker med tekst her, men føler at her blir det feil å korte ned på detaljene.

Et nytt håp

Jeg hadde altså fått fjernet andre testikkelen tidlig på sommeren 2012. Jeg var ikke mann lengre. Det var ingenting i meg som produserte det mannlige kjønnshormonet, Testosteron. Merket ikke så mye til det helt med en gang. Legen på det sentrale sykehuset sa til meg at jeg ville få innkalling til endokrinologisk i løpet av kort tid. Husker jeg ba om å få satt inn noe der nede, men egentlig tenkte jeg mest på om ting, du vet, nedentil, funket enda. Ble for kleint å spørre og det passet seg egentlig ikke i samtalen. Følte meg egentlig sånn grei fysisk, så bedøvelsen hadde ikke gått ut av systemet før jeg greide å overtale posten jeg var på at jeg var frisk nok til å bo på sykehotellet. Fikk sjekket at ting, du vet, fungerte fortsatt. Var lettet. Var iallefall litt mann igjen i meg. Lærte at det er prostata som gir det, du vet, synlige resultatet.

Bør vel nevne at operasjonen denne gang var mye bedre. De brukte strips istedet for sting. Var mye mindre smerter med dette. Uansett, såvidt jeg husker, etter en uke fikk jeg lov å reise hjem. Hadde tatt nødvendige prøver. Tilbake i sykemelding. Var egentlig litt godt. Hadde mye å tenke på og følte meg fortsatt energiløs.

Brukte mine venner og familie som psykologer. Følte for å snakke, slik at jeg kunne høre selv om det hørtes riktig ut det jeg tenkte og de bekymringene jeg hadde. Testosteron er jo selve bensinen som driver en mannekropp. Slet fortsatt med å samle tankene og disse nye tankene hjalp ikke på et allerede kaotisk hode.

Ukene gikk og jeg fikk ikke innkallelse. Snakket med sykehuset. Jeg var satt opp i september. Dette var i juni. Stusset litt over at det ville ta så lang tid, men slo meg til ro med at de var jo ekspertene og visste vel hva som var medisinsk forsvarlig. Tenkte ikke noe over forskjellen med hva som var riktig og hva som var medisinsk forsvarlig og slo meg til ro med svaret. Var ikke i humør til å snakke.

En venn hadde opplevd hvordan det er å gå tom for Testosteron. "Du føler deg deprimert nå? Når du går tom så er det som en depresjon som du aldri har følt lignende til før. Og det skjer plutselig og brutalt."

Det skremte meg å høre. Enda verre enn nå? Et par dager senere ble jeg skremt igjen. Slo meg plutselig at nå var det lenge siden jeg hadde barbert meg. Jeg hadde tilsvarende en tredagers skjeggstubb. Den forandret seg ikke etter som dagene gikk. Det hadde rett og slett stoppet å vokse. Jeg fikk panikk. Borte på legekontoret neste dag så fikk jeg vakthavende lege. Vi snakket litt om Testosteron. Han tok seg tid til å høre på meg og fulgte med. Stilte spørsmål. Han stusset over at jeg var blitt fortalt at det var normalt med en testosteronverdi på 10. En mann i min alder burde ha minst 20. Han skjønte problemet mitt, lovte å sjekke opp litt og heller ringe meg litt senere på dagen.

Merket han var usikker når han ringte, men han hadde etter mye om og men fått fatt i en lege på endokrinologisk ved sykehuset. Fikk ok på Testogel og instruksjoner på hvordan å bruke det. Er en sånn gele man smører på buken. Gikk hjem og fulgte instruksjonene jeg hadde fått. Fikk beskjed om at dette skulle jeg bruke fram til timen på sykehuset.

kurert!...?

Etter en time følte jeg meg kurert. Tankene samlet, støyen borte og fikk i løpet av kort tid bekreftet at skjegget mitt plutselig vokste igjen. Det var en fryd å barbere seg. Følte meg bedre enn på mange år. Depresjonen var borte og jeg følte energi. Jeg følte jeg kunne returnere på jobb samme dag om så skulle være.

Godfølelsen fortsatte. I litt mindre grad ettersom jeg ble vant til preparatet. Forsøkte meg selvsagt i jobb igjen. Følte meg energisk og fikk skryt for at jeg så frisk ut. Den gustne hudfargen var borte. Jeg så levende ut. Og jeg var optimistisk. Kuttet ut antidepressiva. Legen syntes det var greit å forsøke.

Var på timen på sykehuset, skrøt over at jeg hadde det bra, men syntes det var litt upraktisk med geleen i jobbsammenheng. Tok lang tid å påføre hver dag, siden en måtte ha det på lenge og så fjerne det nøye. Om det var rester så kunne det smitte til andre personer. Er ikke heldig det. Ble bestemt at jeg fra nå av skulle få sprøyter. Et stoff som het Nebido. Hentet ut medisinen og fikk den satt på det lokale legekontoret. Skulle ta det hver 3. måned.

Var det mulig å få det enda bedre? JA! Jeg fungerte som et helt normalt menneske igjen. Et veldig energisk menneske full av optimisme. Gjorde det godt på jobben. Hadde overskudd til å virkelig ta meg av pasientene. Tok kjappe og riktige avgjørelser. Var som jeg hadde tilgang til hele min erfaring på en gang. Husket godt og hjernen jobbet kjapt. Ble sosial igjen. Tilogmed tok meg byturer for å feste med venner.

Etter tre uker så gikk batteriet nedover, men nå visste jeg jo hvorfor. Bort på legekontoret. Tok blodprøver. Var besatt på at jeg ikke skulle tilbake i mørket. Fikk kranglet meg til å ta blodprøver hver 14. dag på eget initiativ. Opparbeidet et datagrunnlag. Legen min sa at testosteronverdi på 10 var jo normalt. Jeg husker jeg måtte diskutere en del for å få legen med på at 20 var helt i orden det også. Fikk satt ny sprøyte rett i underkant av 3-månedersmerket. Var sykemeldt den siste perioden før sprøyte. Tankene unnslapp meg igjen og hjernen jobbet tregt.

Men brukte tiden godt ved andre sprøyte. De kunne jo ikke nekte meg blodprøver, siden jeg betalte for det selv. Tok prøver hver 14. dag og fikk noe å vise legen. Blodprøvene viste hvor fort det sank ned igjen. Nye blodprøverunder. Nye diskusjoner. Intervallet ble redusert til 1 måned, men grunnet nye rutiner ved sykehuset, så tok det en uke å få svar på blodprøvene. Så i realiteten var det et intervall på 5 uker. Kunne ikke få ny sprøyte før det forelå en blodprøve. Ble ofte sykemeldt rundt den 4. uken.

I november ble jeg sykemeldt, men kort tid inn i sykemeldingen fikk jeg beskjed om å ta en annen blodprøve, der de sjekket verdien på såkalt PSA. Dette måler markører i blodet som viser kreftrisiko i forhold til prostatakreft. Når denne var fin hadde ikke fastlegen min noen gode argumenter igjen. Jeg syntes 1 måned virket riktig, så jeg har holdt meg til det.

fartsdump

I november møtte jeg en ny utfordring. Fikk sprøyten, men den hadde veldig liten effekt. Egenmeldinger, sykemeldinger. Rundt jul sa det stopp. Legen sa at jeg fikk valget mellom psykolog eller oppstart på antidepressiva igjen. NAV krevde at jeg var på medisinsk behandling sa hun. Og jeg hadde jo en depresjonslignende tilstand. Så jo ikke poenget i psykolog, så tok pillene. Litt for å bevise at hun tok feil. Brukte tiden til å analysere hva det gjorde med meg. Jeg ble dårligere. Følte meg sint og frustrert uten å ane hvorfor. Snakket med legen i februar. Fortalte rett ut hva jeg synes. Hun hadde student der, så tok seg til til å gi meg informasjon. Hørte på meg. Vi ble enige om å kutte tablettene. Hun brukte for første gang ikke diagnosen depresjon, men ME-lignende tilstand. Lurte på om det kunne være noe i dette.

I mars fungerte plutselig sprøyten igjen. Tok av som en rakett. Var nesten manisk i tre dager. Husker første dagen jeg etter jeg hadde fått sprøyten så satt jeg tilsammen 6 timer i telefonen. Snakket med venner. Hjernen flommet over av energi og jobbet vanvittig kjapt. Etter et par dager sank jeg ned på et mindre .. manisk nivå.

Byturene som jeg tok innimellom var ikke lengre et tiltak. Jeg lengtet etter det. Møte nye folk, nye inntrykk. Lære mer. Leste, studerte om behandlingen jeg fikk. Søkte informasjon, men det var lite å få. Hadde en stund en teori om at det var dagslyset som gjorde at det funket. Vinteren var over og når jeg hadde fått den sist, så var det en finværsperiode med sol og vår i tillegg. Meg og fastlegen ble enig om at dagslyslampe var lurt å prøve. Har fortsatt troen på at det gjør meg godt.

Var på kontroll på sykehuset. Hadde fått ny kreftlege. Fikk et veldig godt inntrykk. Hun tok seg tid til å gi informasjon, hørte på meg. Følte meg likeverdig og stolte umiddelbart på henne.

Hun hadde vært på kurs den dagen og var full i ny kunnskap. Hun tilbydde meg å referere meg til en sexolog. Fortalte at denne var dyktig. Mest på grunn av nysgjerrighet, takket jeg ja. Var jo tross alt helsefagarbeider og visste nå mye om temaet selv, men kunne jo være jeg fikk ny informasjon og regnet med at en sexolog burde vite litt om Testosteron og kunne svare på litt om hva jeg kunne forvente av negative effekter. Håpet at timen ikke inneholdt altfor mye plansjer, leking med kondomer og slike ting. Med andre ord. Ante ikke hva jeg kunne forvente meg.

Men møtet med sexologen var utrolig informativt. Plutselig fikk jeg de siste puslespillbitene på plass. Hvorfor testosteronbehandlingen ikke fungerte slik den skulle.

Hva jeg lærte tar jeg opp i del 2.