fokus på kreft og behandling

På tide å få bloggen i fokus. Jobber med et lengre innlegg nå, nærmest en liten artikkel. Det dreier seg selvsagt om kreft. Hvorfor et slikt negativt tema? Fordi det ikke finnes nok informasjon på det. Jeg har som nevnt i første innlegget hatt kreft. To ganger. Første gang i 2007 og nå sist sommeren 2012. To ulike krefttyper som heldigvis begge gangene ble tatt tidlig nok til at jeg faktisk slapp cellegift eller stråling. Føler meg priviligert og svært heldig der.

Men. Det jeg ønsker å fokusere på litt framover er hva som skjer etterpå. Jeg har blitt stemplet som deprimert og fått medisiner for det. Siden 2008 har jeg mer eller mindre prøvd alle mulige behandlinger for depresjon som finnes. Og følt bivirkningene. Jeg har selvsagt vært hos psykolog. Dagslyslampe, ymse former for terapautiske modeller. Siden jeg jobber i psykiatrien, så var jo dette lett å falle ned på. Depresjon. Jeg kan forholde meg til det. Men medisinene hjalp jo ikke. Oppturer, nedturer. Har slitt vanvittig med å holde på jobben og har vært lengre perioder sykemeldt. Misforstå meg rett. Jeg har ikke blitt truet med oppsigelse eller noe sånt. De har forsøkt å støtte meg, men man har da stolthet. Og jeg har mer enn en gang lurt på om jeg noensinne vil komme skikkelig tilbake i arbeidslivet igjen.

Jeg har vært på kontroller for kreften, kjørt blodprøveregime. Hatt eksperter som har vurdert disse kontinuerlig. Ikke en av dem stilte spørsmål med diagnosen(e) mine. Har en først fått en diagnose er det lett for at det blir sittende. Jeg er heldig egentlig. Jeg har hatt gode arbeidskolleger og noen venner som har støttet meg. De har stilt opp og dratt meg opp fra gropa om jeg gravde meg for dypt ned og hadde lyst å gi opp.

Jeg er egentlig litt nervøs for å være såpass direkte. Jeg er redd for at det skal høres bittert ut. At jeg skal bli for personlig eller for klinisk og dermed ikke nå ut med det jeg føler at jeg må dele. For det har vært en vanskelig ferd og jeg kjenner på en god del bitterhet. I nesten 6 år nå har ikke kroppen og hodet fungert slik som det skal. Periodevis har jeg fått glimt av hva jeg kunne hatt. Men det har aldri vart lenge. Egenmeldinger, sykemeldinger. Litt jobbing. Så egenmeldinger og sykemeldinger igjen. Det hele har vært preget av mangelfull og dårlig informasjon der jeg har måttet vært den søkende part. Stilt spørsmål. Fått nye vage svar. Søkt informasjon. Lært meg et par nye spørsmål å stille. Fått nye vage svar.

Men nå begynner jeg å få grepet om informasjonen. Og jeg vet: Depresjonen, den sterke sosiale angsten, konsentrasjonsvanskene, søvnløsheten og det evinnelige kaoset jeg har følt. Alt dette har vært symptomer. Symptomer på feil behandling. Symptomer på at jeg, som mange andre, har blitt møtt med passivitet i et system som ikke fungerer optimalt.

Jeg føler ikke bitterhet direkte mot noen. Jeg føler ikke sinne. Det er historie nå. Kan ikke gjøre noe med historien, men forhåpentligvis med å dele litt av det jeg har opplevd, så slipper kanskje et par sjeler å måtte gå omveiene jeg har gått. Jeg vil prøve å ta det punktvis. Å blåse ut alt på et innlegg blir kjapt en bok utav. Og man går glipp av minst halvparten.

Jeg kommer til å fokusere hovedsaklig på tiden etterpå kreften. Tiden der man går til kontroller. På hva som møter en da og hvilke spørsmål man bør stille.

Men jeg er altså veldig usikker på hvordan jeg skal greie å formulere dette på riktig måte. Tar imot tilbakemeldinger med takk og om noen føler for å ta kontakt, så gjør gjerne det.