diagnose: depresjon

Høsten 2008

Et år etter jeg hadde blitt en «halv» mann. Nesten umerkelig i begynnelsen begynte verden å gå saktere. Som en radiostasjon som mistet dekningen så begynte hjernen å skurre. Der sinnet før hadde vært skarpt, kjapt og direkte, slet jeg nå med å finne tankene. Først med avgjørelser, så i ordene jeg brukte. Faset ut på en måte.

Jeg hadde hatt en travel sommer. Mye som skjedde på jobben og høyt aktivitetsnivå. Mye vikarer, så mer ansvar havnet på oss faste. Regnet med det bare var at jeg var sliten. Syntes det var rart jeg ikke hadde greid å lade batteriene i sommerferien.

Så kom søvnproblemene. Uansett hvor trøtt jeg var når jeg la meg, så våknet jeg etter et par timer med adrenalinet på topp. Gikk sånn en stund. Sov når kroppen tillot det. Til slutt gikk jeg til legen og fikk sovemedisiner. Det hjalp å få sove. En stund. Etter en stund, skjønte jeg at det ikke kom til å gå vekk. Regnet med det var ettervirkninger utav operasjonen. Var blitt advart mot at det var vanlig at en reaksjon kom et år etter operasjonen, men trodde jeg var sterk nok til å motstå dette. Hadde jo erfaring fra psykiatrien til å hjelpe meg. Jeg gikk til legen og ble foreskrevet antidepressiva (Cipralex). Takket nei til sykemelding, men spøkte med at jeg kunne ha den i bakhånd. Etter en uke stoppet alt opp. Skulle på seinvakt, men det var bare ikke aktuelt.

Trenger bare litt hvile tenkte jeg. Godtok en måned sykemelding. Måneden ble til tre måneder. Prøvde psykolog, uten nevneverdig effekt. Andre medisiner ble prøvd. Flotte navn som Edronax og Wellbutrin. Tunge bivirkninger, men jeg hadde troen på at det måtte funke og legen min var enig i at dette var veien å gå.

Halvt år senere. Tilbake på Cipralex. Humøret fulgte årstidene. Buret meg inne, sluttet å snakke med folk. Orket ikke svare på telefonen, selv når familien ringte og var bekymret. Viljen min var borte. Fulgte strømmen og legens anvisninger. Jeg var likeglad. Langt borte var en stemme som prøvde å si at dette var feil. Jeg hørte bare skurring.

Joda, skulle komme meg mer ut, sa jeg. Skulle rydde huset. Skulle besøke familien mer. Skulle og ville, men det skjedde ikke. Var redd folk, var redd for å bli konfrontert og bedt om å gjøre noe annet enn å sitte i en stol.

Et halvt år strakk seg til to år. Bedre i perioder. Spesielt vår og sommer fikk jeg håpet tilbake og greide å komme meg litt ut. Prøvde å ta meg i sammen og skjønte jeg ikke kunne fortsette slik. Brukte den lille oppturen sommeren hadde gitt meg til å returnere til jobb når høsten kom.

Haltet meg igjennom et halvår på jobb. Overlevde på egenmeldinger og korte sykemeldinger. Nytt halvår med sykemelding. Forsøkte igjen, mest på grunn av stoltheten. Overbeviste meg selv om at det var kun en mental greie. Med viljen skulle jeg bekjempe sykdommen. Kollegene mine på jobb støttet meg mye, men tror nok ikke de var like overbevist som meg om at det var over.

Sommeren 2012

5 år etter operasjonen. Er rutinert på sykemeldinger nå, men hadde greid å være i jobb gjennom sommeren. Nærmer meg slutten på kontrollene på sykehuset. Ar med kontinuerlige blodprøver, bilder og legeundersøkelser. Var snakk om at jeg slapp å reise så ofte. Prøvd å snakke litt med legen i forhold til testosteronbehandling. Var litt usikker på om jeg hadde nok i kroppen. Lå innenfor referanseområdet, om enn helt i bunnen. Noen ganger litt under, noen ganger litt over. Både min daværende lege på sykehuset og min fastlege sa dette var normalt og å forvente. Hørte på dem og fulgte strømmen. Så fant jeg en kul til. På samme måte som sist i andre testikkelen, men ikke spredning. Det var kreft på nytt. Operasjon. Sykemelding.

Nå var det ikke noe spørsmål. Jeg skulle få testosterontilskudd. Kanskje dette ville funke?

Jeg følte håpet.